En verden av stemmer

Å finne sin egen stemme kan være en utfordring for mange, men at Maja Ratkje og Trondheim Voices har funnet sine, er det i hvert fall ingen tvil om, skriver May Linn Vingsand.
Åtte sangere sitter på stoler rundt «catwalken» som går ut fra scenen. Det er mørkt, og den eneste lyskilden er lysene fra sangernes notestativ. Så begynner en enslig stemme å lage en noe underlig lyd før de andre sangerne henger seg på. Musikkbildet er åpent, søkende og improvisatorisk. Vi hører en kombinasjon av mange forskjellige lyder, og når en dyrelignende lyd dukker opp, gjør det at man får følelsen av å befinne seg i en jungel. Så entrer Ingrid Lode scenen og hårene reiser seg etter lyden av nydelig folketoneinspirert sang.

Lys og mørke
Forestillingen handler om å finne sin egen stemme, og hva vi velger å gjøre med den. Manuset er basert på autentiske sitat fra samtaler med Trondheim Voices som dukker opp gjennom hele forestillingen via korte monologer. Scenografien består av enkle, skarpe bevegelser og forsterkes av lyssettingen, også fra små lys festet i sangernes mikrofoner som lyser opp ansiktene deres. Disse lysene slås av og på, alt ettersom sangeren synger eller ikke. Dette hjelper publikum å følge med på riktig person, og det skaper også en veldig kul effekt under forestillingen når sangerne står samlet som én organisme mens de slår lysene sine av og på etter tur. I begynnelsen opplever jeg uttrykket som en smule svakt, men det tar seg opp etter hvert somstemmene blir varmere og nervene slipper taket.

Vokalteknisk presisjon
En etter en får sangerne sjansen til å vise sin stemme, og det med god grunn. Gjentatte ganger går det frysninger gjennom kroppen og øynene sperres opp av forundring og begeistring. Det er noe utrolig fascinerende med stemmen og hvordan man kan bruke den på måter som får den til å høres ut som noe helt annet. Ratkje og Trondheim Voices demonstrerer at stemmen ikke bare kan, men også bør brukes til å gjøre alle slags sprø ting og ikke bare til vakre ballader. Sangerne lager et musikalsk bakteppe av rare lyder, rytmer og ulike stemmer som passer overraskende godt sammen. Prikken over i-en er når Mia Marlen Berg sitter fremst på scenen omringet av de andre sangerne, og fyrer løs en solo som kunne fått en voksen mann til å grine. Det står altså ikke på vokalprestasjonene.

Pent blir kjedelig
Ekkokammer 2.0 er rørende, overraskende og til å fryde seg over. Musikken har en gjennomgående nerve, og det er fantastisk å høre hvor mye man kan gjøre med bare stemmen. Det lekes med dissonanser og harmonier om hverandre, og til tider opplever jeg musikken som forvirrende og nesten stygg, men som en av sangerne i Trondheim Voices sier i løpet av forestillingen: «Jeg liker å synge pent, men det blir så kjedelig». Det er en hårfin balanse man skal være forsiktig med, men Maja Ratkje og Trondheim Voices har full kontroll og jeg gleder meg til Ekkokammer 3.0.

May Linn Vingsand, Trondheim Katedralskole 3MDM

Ekkokammer 2.0, Trondheim Kammermusikkfestival (førpremiere)
Dokkhuset fredag 25. september 2015
Trondheim Voices med musikk og regi av Maja Ratkje

Reklame