Jeg må være ærlig og si at jeg ikke ble så forelsket i helheten som jeg trodde jeg kom til å bli, men man må takle å oppleve musikk man ikke kjenner fra før også, skriver Dagmara Banach fra festivalens avslutningskonsert.
Full sal, allerede tjue minutter før avslutningskonserten skulle starte. De eneste ledige plassene befant seg helt bakerst i salen, og det var der jeg satt under hele konserten.
Alle som skulle fremføre noe ble beskrevet som «topp musikere» og vi ble lovet en topp stemning under hele konserten, noe utøverne klarte å holde.
Smilende, snakkende utøvere
Konserten åpnet med den franske, Van Kuijk quartet. Musikken de spilte var ikke helt slik jeg så den for meg. De fire mennene smilte masse under opptredenen, noe som ga meg en veldig god følelse. Endelig klarte jeg å følge med og forstå hva det var de egentlig spilte og hvorfor det hørtes så rotete ut med en gang. Som fortjent fikk de en stor applaus og overlot scenen til mezzosopranen Monica Groop.
Jeg hadde aldri hørt om Groop før, men jeg gledet meg mye til hun skulle ut på scenen. Da hun sto der glemte jeg hvorfor. Den røde jakken hun hadde på seg passet bra sammen med den røde bakgrunnen, men det var stemmen jeg gledet meg til å høre. Groop åpnet med å fortelle (alt for mye) om hva stykkene handlet om. Jeg fikk dessverre ikke med meg hva hun sa, fordi hun snakket uten mikrofon og jeg satt helt bakerst i salen. Jeg begynte å lure på hvor lenge hun hadde tenkt å prate.
I min egen musikkverden
Men da hun begynte å synge lukket jeg øynene og koste meg i min egen musikkverden hvor stemmen hennes spilte hovedrollen. Hun avsluttet med et stykke av Haydn, før konserten gikk videre til noen som ikke engang var nevnt i programmet. Tre unge gutter kom ut på scenen og begynte å klappe. Jubel, fliring, applaus. De var morsomme, og attityden deres lyste opp kvelden, i hvert fall for meg. Folk smilte, og guttene virket ganske fornøyd med jobben de gjorde for å vekke publikumet etter en del seriøs og klassisk musikk.
Så kom «fløytedama», Camilla Hoitenga. Hun hadde en slags dialog med seg selv og fløyta si, men jeg klarte egentlig ikke å følge med.
Han som ledet kvelden fortalte at Hoitenga hadde bursdag, og hele salen sang, noen flerstemt, en bursdagssang til henne. Den syntes jeg var veldig koselig. Jeg fikk en slags hjemmefølelse der jeg satt.
Uten bekymringer
Etter dette husker jeg egentlig ikke så mye av det som ble sagt eller spilt, jeg tror egentlig at jeg sovnet litt da jeg sank ned i stolen. Det var en søndagskveld og jeg kom rett fra jobb og musikken som ble spilt fikk meg til å slappe av og havne helt i min egen verden uten noen bekymringer.
Og plutselig var konserten over. Jeg må være ærlig og si at jeg ikke ble så forelsket i helheten som jeg trodde jeg kom til å bli, men man må takle å oppleve musikk man ikke kjenner fra før også. Finalekonserten for Trondheim kammermusikkfestival vil jeg beskrive som fargerik. Jeg koste meg, og kommer definitivt til å ta meg en tur neste år!
Dagmara Banach
Frimurerlogen søndag 28. september
Monica Groop, mezzosopran, Camilla Hoitenga, fløyte, Ola Kvernberg, fiolin; Trygve Brøske, klaver, Knut Reiersrud, gitar, Atos Trio, Van Kuijk Quartet
Ungt kammerblikk 
Legg igjen en kommentar